Makt og Avmakt i byutviklingen

Det handler om fragmenterte byer hvor eksterne kjøpesentre har tømt sentrumsgatene for handel og menneskeliv, men også store mono- eller multifunksjonelle klosser i mange etasjer som dyttes inn i historiske bymiljøer med mer eller mindre ødeleggende effekt (Bokanmeldelse).

Ronny Spaans: “Kjøpesenterlandet : planlaus norsk stadutvikling”, Dreyers Forlag (2017).

Kjøpesenterlandet er en samling tekster om sentrumsutvikling i en rekke norske byer, tidligere publisert som en artikkelserie i Dag og Tid. Journalist Ronny Spaans har reist landet rundt, besøkt byer, intervjuet politikere, aksjonister, eksperter og investorer – og trillet terninger! For Spaans er det ikke næringsperspektivet i byutviklingen som er viktig, men derimot det tradisjonelle bymiljøet som et felles gode – både som form og funksjon.

Bokens overordnede historie om mindre og mellomstore byer er ganske velkjent, og handler om planleggere og politikere som kommer til kort i møtet med investorer og utbyggere. Resultatet er fragmenterte byer hvor eksterne kjøpesentre har tømt sentrumsgatene for handel og menneskeliv, men også store mono- eller multifunksjonelle klosser i mange etasjer som dyttes inn i historiske bymiljøer med mer eller mindre ødeleggende effekt. Det er en bok om slitte gågater med gråpapir i vinduene. Og det hele blir gjort verre av ukoordinert og ugjennomtenkt offentlig (kommunal og statlig) lokaliserings- og eiendomspolitikk.

På deprimerende repetitivt vis forteller boken om politikere som sier ”ja takk, begge deler” og tror at de kan si ja til utviklere uten at det får negative konsekvenser for bylivet, som de (retorisk i hvert fall) også satser på. Det er historien om for tette bånd mellom politikere og tomteeiere, og fraværende offentlig debatt i lokalsamfunn der alle kjenner alle.

”Kjøpesentrene har kommet for å bli” er en gjennomgående oppfatning i bokens intervjuer, og i mange norske byer er kjøpsentre også velkomne og ”moderne” symboler på vekst og utvikling. Dessverre kan de også hurtig bli foreldet, noe boken viser eksempler på.

Repetisjonen er tyngende, og på en måte også selve formålet med boken. Innimellom finnes nemlig lykkelige unntak: Statens Bymiljøpris-byene er eksempler på at lokalsamfunn kan stille krav og forholde seg kritisk til uhemmet vekst.

Det er interessant at en del av de opprinnelige artiklene var blitt foreldet og måtte oppdateres i boken. Det er et bevis på at offentlige og politiske diskusjoner forandrer seg raskt når nye prosjekter realiseres, og ofte har resultater som ingen (ikke engang ekspertene) forutså.

Den grunnleggende kritikken i boken er kjent i fagkretser, men ikke nødvendigvis bredt i offentligheten og lokalpolitikken. Derfor er denne boken nødvendig. Dette er en formidlingsbok om byutvikling, og slike finnes det ikke mange av. Den peker på at i jakten på ”den kompakte byen” har utbyggere funnet en ny arena for profittmaksimering som politikere, planleggere, arkitekter og offentligheten ennå ikke klarer å forholde seg til og regulere.

Mens det i dag er bred faglig konsensus om den kompakte byen, er boken et varsel om nye bruddlinjer i byutviklingen: for eksempel kampen mellom politikere, utviklere og fagfolk på den ene siden, og folk flest og bevaringsmiljøet på den andre, om visuelle forbindelser og etasjeantall. Her bør fagfolk lære å legge øret til bakken og bli oppmerksom på det som kan komme til å bli oppfattet som den ”nye modernismen”.

_{(Anmeldelsen er publisert i Arkitektur N no. 3, 2017)}