På Gal Vei
Dette innlegget ble publisert i Morgenbladet 15.5.2015
Gaute Brochmann anmelder i Morgenbladet 24 – 30 april en rasoverbygning på turistvegen E10 gjennom Lofoten, tegnet av arkitekt Knut Hjeltnes sammen med landskapsarkitektene Bjørbekk og Lindheim. Anmelderens poeng er at dette prosjektet, i motsetning til arkitektur i regi av Nasjonale Turistveger (NT), er strålende. Han proklamerer at “det i skyggen av det klamme Turistvegprosjektet har vokst fram en sunn bevissthet om at en fin vei er bedre enn en stygg vei” og etablerer en form for motsetning: På den ene siden finnes den arkitekturen som kun fungerer som “sminke”, til forskjell fra den som viser “moralsk ansvar for å skape adekvate rammer for menneskelig adferd”.
Å skape slike forenklete og banale faglige kategorier gjør det unektelig enklere å være anmelder og strø om seg med ubegrunnete preferanser og antipatier.
Brochmann sjusker. E10 er en turistveg. Alle prosjekter langs E10 blir diskutert i turistvegsammenheng, selv om de store ombyggingsprosjektene i kraft av sin dimensjon må finansieres av andre budsjetter i Statens vegvesen. Knut Hjeltnes er også en av de arkitektene som har arbeidet mye innenfor NT og blant annet tegnet et flott utsiktsplattform/parkeringsplass på Valdresflya. For fortsatt å bevege meg i anmelderens kategorier, “bruker” han nå ”sin faglige troverdighet til å skape skulpturer” ved fergeleiet på Gjende, forhåpentligvis til både nytte og glede for de fjellfarende.
Kort sagt, prosjektet Brochmann holder fram er et relativt utbredt norsk turistvegprosjekt, av en type som NT har finansiert mange av. Hadde anmelderen brukt sin oppmerksomhet til å se ut av bilvinduet i stedet for å konstruere forstokkete kategorier, hadde han kanskje fått med seg at overskuddsmassene fra de nye tunellene langs E10 er brukt til å lage en monumental rasteplass mot Vestfjorden på Akkarvikodden (Inge Dahlmann og Manthey Kula), at en geometrisk formet rasvoll sikrer veien ved Finnbyen (Inge Dahlmann), og at veien gjennom Ramberg sentrum er gjort om til flerbruksgate med midler fra NT (Askim og Lantto). Alle vil nok, særlig i gitte situasjoner, oppleve det ekspressive toalettanlegget til Manthey Kula på Akkarvikodden som er publisert verden over, som et ”edruelig, vakkert og nødvendig prosjekt” og ikke som et eksempel på unødvendig estetisering av norsk landskap.
Det hyllete rassikringsprosjektet på Moskenesøya yter i den forstand at det bringer både fastboende og turister sikrere ut til Å der landet slutter og Moskenesstraumen begynner. Men det yter også i den forstand at det åpner for utsikten og styrer turistens blikk mot Vestfjorden. Prosjektet framstår også i konstruksjon, materialvalg og detaljer som et arkitekturverk. Kvalitet i arkitektur omfatter både praktisk ytelse og det anmelderen i sin betydelige villfarelse omtaler som ”overfladisk design.” Grunnen til den overveldende internasjonale faglige interessen for prosjektene i Nasjonalt Turistveger er at prosjektene er relevant for mange av de diskusjonene som føres om hva arkitektur kan gjøre: som kulturuttrykk, som redskap, som opplevelse, som nærings-og regionalpolitikk og som kunstverk. Spesielt klamt er dette neppe.
Foto: Raste- og utsiktsplassen Kleivodden ved Nasjonal turistveg Andøya.
Arkitekt: Inge Dahlman, Landskapsfabrikken.
©Foto: Roger Ellingsen / Statens vegvesen