Det er en fornuftig intensjon å forsøke skape et konsentrert regjeringskvartal (RKV), der fysisk nærhet og god organisering gjør det daglige arbeidet så effektivt som mulig, og åpner for nye samarbeidsmuligheter mellom departementene. Sett i denne sammenhengen skal arkitekturen i det nye RKV bidra til å effektivisere og forbedre statsforvaltningen. Hammersborg velges som lokalisering av historiske grunner, fordi regjeringsbygninger allerede ligger der, fordi det er kort veg til Stortinget og kort veg til all nasjonal, regional og lokal offentlig kommunikasjon. Men programmet stiller også krav om at det nye regjeringskvartalet skal være et positivt tilskudd til Oslo by og om at regjeringsfunksjonene skal representeres gjennom en arkitektur som er nøktern og samtidig synliggjør og understreker regjeringsfunksjonenes samfunnsmessige betydning.
I møtet mellom disse to hovedformålene ligger en potensiell konflikt. Dersom man dyrker fram en super-effektiv og super-sikret kontormaskin, kan man meget vel ende med et regjeringskvartal som ikke tilfører byen nye kvaliteter.
Det er ikke noe teknisk problem å skaffe plass til de kontorarealene som programmet sier det er behov for ved å bygge tett og høyt. Flere av parallelloppdragene som er lagt fram kommer også nær det arealet som er ønsket, men disse forslagene tilbyr etter vår oppfatning byen få kvaliteter.
Disse forslagene baserer seg også på en grunnstruktur som ikke er særlig robust. ”Robust” innebærer i denne sammenhengen et konsept med bærende ideer som ikke bryter sammen fordi noen vesentlige forutsetninger endrer seg. Og dette er en sentral dimension i vurderingen av forslagene fordi det i løpet av evalueringsprosessen, har det vist seg at usikkerheten knyttet til programforutsetningene er større enn mange av oss antok. Spesielt gjelder dette sikkerhetskrav, arealkrav og tomtekapasitet, gjenbruk av bygninger og hvilke konsekvenser som skal trekkes av disse usikkerhetene for ulike deler av prosjektet.
Diskusjonen har ledet oss til å anbefale at arbeidet med RKV bygger videre på et hovedkonsept med en stor park mot Akersgata og samling av de nye regjeringskontorene i byfeltet mellom Møllergata og Grubbegata. Dersom man primært er opptatt av å få til så mye kontorareal på Hammersborg som mulig, er denne anbefalingen feil, fordi den reduserer det byggearealet som er til rådighet. Dersom man derimot legger vekt på bykvalitet og robusthet, mener vi at dette er en god hovedide å bygge videre på, fordi den styrker bykvaliteten, gir svar på hvordan spørsmålet om representativitet kan løses og byr på en rimelig grad av robusthet og fleksibilitet.
«Regjeringsparken» vil tilby Oslos befolkning, de som arbeider i departementene og gjester til byen nye opplevelser og utfoldelsesmuligheter, men samtidig bringe byens dagligliv i et tett og avslappet forhold til regjeringsfunksjonene og vise regjeringskvartalet fram som et åpent og imøtekommende sted. Parken vil med andre ord «iscenesette» regjeringskvartalet, og RKV vil henvende seg mot parken. Dermed pekes dette ut som et spesielt sted i byen uten at det er nødvendig og gripe til tradisjonelle former for monumentalitet eller nye ikonisk ekspressive signalbygninger.
Parken gir også verdighet til noen av de bygningene som har vært gjemt bak Y-blokken og gjør Akersryggen tydelig som et viktig topografisk trekk i byen. Den åpner og gir rom for et historisk perspektiv som spenner fra de grunnleggende landskapstrekkene i indre by, Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek, G-blokken og Høyblokken til den nye arkitekturen. Høyblokken får en solitær og verdig plassering innenfor en tydelig og ordnet ramme, som også på en stillferdig måte kan gi rom for andre minnesmerker om terrorattentatet.
«Regjeringsparken» gir altså svar på noen av de viktige spørsmålene om det nye regjeringskvartalets betydning og rolle i byen og er en del av en hovedstruktur som kan tilby den fleksibiliteten og robustheten som er nødvendig for et prosjekt av denne størrelsen. Utbyggingsfeltet mellom Møllergata og Grubbegata gir i utgangspunktet et generøst handlingsrom for ny arkitektur som kan utfordres og avklares i senere arkitektkonkurranser.
Valget av parken reduserer det grunnarealet som er tilgjengelig sør for Ring 1 der først etappe er forutsatt bygd. Dette kan kompenseres ved å bygge høyere. Mange av prosjektene viser bygninger som er 30 etasjer eller mer. Vår oppfatning er at disse høydene overdramatiserer regjeringsfunksjonen på en måte som får RKV til å tre ut av bylandskapet. Man oppnår ikke balansen mellom at anlegget blir en integrert del av byen og samtidig framstår som noe representativt.
Overdramatiseringen rommer risiko for at regjeringsbygningene kommer i familie med kommersielle høyhus slik disse verden over er bygd de siste tiårene. De blir synlige og påtrengende, men mister den stillferdige verdighet og imøtekommenhet som etter vår oppfatning bør kjennetegne regjeringsfunksjonene. Dette har fått oss til å anbefale at det nok skal åpnes for å bygge høye hus mellom Møllergata og Grubbegata, men at høydene holdes på et nivå som refererer til Høyblokken.
Et områdes kapasitet for å ta i mot ny bebyggelse dreier seg ikke bare om teknisk eller arealmessig kapasitet. Vi kan bygge det meste. Diskusjonen dreier seg om kapasiteten i et kulturhistorisk bylandskap som bærer en lang tradisjon for å gi rom for regjeringsfunksjoner og som gjemmer og uttrykker mange aspekter av norsk kultur. Vår oppfatning er at hensynet til byen og behovet for modernisering av statsforvaltningen gjennom større grad av samlokalisering av departementene fortsatt lar seg forene, men dette krever revisjon av programforutsetningene og at man åpner både for strafferunder og æresrunder i prosessen framover.
Jens Kvorning, Professor, Kunstakademiets Arkitektskole, København
Karl Otto Ellefsen, Professor, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Medlemmer av Evalueringskomiteen for regjeringskvartalet
Foto: Forslaget til Bjarke Ingels Group (BIG) / Statsbygg
