Å reise noe nytt og bedre : om arkitektur og politikk 1935–1940

En politisk bevegelse med vilje til å forandre samfunnet, en velferdsstat på skissestadiet og en gruppe arkitekter i rollen som det nye samfunnets formgivere. Det er dette denne avhandlingen handler om. I 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering. Det regnes som innledningen til en ny epoke i norsk historie. Kort tid etter sluttet de unge arkitektene i Sosialistiske Arkitekters Forening seg til arbeiderbevegelsen. I avhandlingen følger jeg denne arkitektgruppen inn på det politiske feltet, og viser hvordan den nye politiske situasjonen representerte et nytt handlingsrom for arkitektene.

Arbeidet springer ut av et knippe forskningsspørsmål: Hvilke politiske organisasjoner engasjerte arkitektene seg i? Hvordan kom engasjementet deres til syne i Arbeiderpartiets planer og programmer? Hva slags boligidealer forfektet arkitektene? Hvordan bidro de til å utvide forståelsen for hva arkitektur kan være og gjøre?

I avhandlingen undersøker jeg hvordan de sosialistiske arkitektene, innenfor konteksten av et politisk paradigmeskifte, bidro til å utvikle forståelsen av arkitektur som et verktøy for samfunnsforming, og arkitektens rolle som samfunnsplanlegger og samfunnsbygger. Dette var ideer som sprang ut av modernismen. Å undersøke det særeregne rommet som oppsto mellom arkitektur og politikk i andre halvdel av 1930-tallet, kan også bidra til å kaste nytt lys over modernismens utvikling. Det hører med til den etablerte fortellingen om modernismen at den også hadde en sosial eller politisk side. Gjennom å gjøre rede for hvordan de sosialistiske arkitektene utviklet faglige løsninger på politiske problemer, anskueliggjør jeg hvordan det politiske aspektet ved modernismen kom til uttrykk i den unike, historiske situasjonen.

Etter andre verdenskrig ble boligpolitikken en av bærerebjelkene i velferdsstaten, og i avhandlingen argumenterer jeg for hvordan fundamentet for etterkrigstidens storstilte boligbygging ble lagt i årene mellom 1935 og 1940, umiddelbart etter at Arbeiderpartiet kom til makten. Ett av avhandlingens viktigste funn er hvordan partiet aktivt knyttet fagfolk – som arkitekter – til seg. I den nye politiske situasjonen var det behov for ekspertkunnskap, og jeg viser hvordan arkitektene i årene frem mot andre verdenskrig tok i bruk sin fagkunnskap i politikkutformingen. Jeg argumenterer for at arkitektenes sentrale posisjon i oppbyggingen av velferdsstaten kan knyttes til deres evne til å formulere og konkretisere hvordan viktige samfunnsoppgaver kunne løses arkitektonisk. Min interesse gjelder særlig dynamikken mellom det faglige og politiske, der arkitektfaglige løsninger bidro til å utvide politikkens handlingsfelt.

Det viktigste teoretiske grepet i denne avhandlingen har vært å kontekstualisere og historisere, det vil si å avdekke det unike og spesifikke ved utviklingen på arkitektur- og politikkfeltet i årene mellom 1935 og 1940. Å betrakte arkitektur som noe som blir til som en del av et historisk forløp er noe som i liten grad problematiseres i arkitekturhistorisk forskning, og slik er denne avhandlingen også ment som et forsøk på å utforske andre måter å skrive arkitekturhistorie på, som et mulig alternativ til den tradisjonelle verks- og stilorienterte arkitekturhistorien.

CON-TEXT. PhD thesis;116