Er Sverre Fehn oppskrytt?

En fredags etter-jobb samling av arkitekter i Oslo-området reiste spørsmålet ”Er Sverre Fehn oppskrytt?”. Unge fagfolk synes å oppfatte Fehn som “the Ghost in the machine” i norsk arkitektur. En ånd som både usynlig og utilgjengelig ligger bak den stille kunnskap av verdier, roller og arbeidsmåter som dominerer deler av den norske varianten av disiplinen. Derfor spør de, tilsynelatende vitebegjærlige og åpent og uten ambisjon om ”Ghost busting”: Er Fehn oppskrytt og har arven fra mannen tatt rollen som spøkelse?

Ingenting synes å forvirre som klarhet, og de beste historiene er de du ikke helt forstår. Fehn var en mangetydighetens mester i det lille han skrev, ikke minst når han fortalte og foreleste, men også, til tross for konseptuell tydelighet, i verkene sine.

Å forholde seg rasjonelt og kategoriserende til ham byr meg i mot. Likevel hjelper trolig noen enkle distinksjoner for å nærme seg påstander om spøkeri. Er det kvalitetene på de ferdigstilte verkene (og arkivet etter han) som er overvurdert? Inspirerer og overvåker Fehn fortsatt undervisningen ved AHO på en litt plagsom måte? Eller er den rollemodellen for arkitekturpraksis som Fehn representerte utdatert, uproduktiv og ikke til etterfølgelse?

Spørsmålet om kvalitet er det enkleste. Fehn ble den første norske arkitekten med internasjonalt ry. For å gjøre det helt tydelig: Etter vikingskipene og stavkirkene kom Fehn. Han ble kanonisert av Christian Norberg Schulz allerede i den norske arkitekturhistorien som CNS forfattet og publiserte i Byggekunst til NALs 50-års jubileum i 1961.

Alt som ung arkitekt hadde Fehn blitt kjent for noen nyskapende prosjekter som skrev seg inn i verdensarkitekturen. Han bygget lite, først og fremst fordi han i en lang periode fikk få offentlige oppdrag. Veneziapaviljongen og Storhamarlåven vil fortsatt av mange regnes blant verdens mest betydningsfulle moderne byggverk. Internasjonale forskere kommer til Arkitekturmuseet og oppsøker materiale etter Fehn. Ikke alt han tegnet var like bra. Jeg har antipatier mot Villa Busk og har aldri forstått Skådalen skole. Mine venner forteller meg at det ikke skyldes Fehn, men mine egne begrensninger.

En gang har jeg sagt: Det som særmerker Fehn , er evnen hans til å leve seg inn i byggeoppgaven samtidig som han intellektualiserer den.

Konseptuell klarhet gjorde Fehn til ”arkitektenes arkitekt”, fordi prinsippfastheten var kombinert med en usedvanlig sikker vurderingsevne og, til tross for alle historier om lekkasjer og asbest, teknisk og estetisk raffinement. Derfor er Fehns verk lærestykker; om tydelig tolking av tomta og situasjonen, om rendyrking av nesten arkaiske strenge planprinsipper og romsammenhenger, og om tektonisk og materialmessig konsekvens både i konstruksjon og i detalj.

Kanskje har Fehns prosjekter i dag større relevans for unge arkitekter som faktisk skal bygge (det ble sagt i diskusjonen), enn for studenter som strever med å finne fram i et stadig mer sammensatt fag.

Dersom noen skulle tro annet; hodene til studentene ved AHO er for tida ikke fylt av Fehn, og ikke undervisningen heller, sjøl om Store auditorium bærer hans navn. Studenter leser nå Fehns arbeider inn i helt nye kontekster (slik et nylig studiokurs demonstrerte i modeller som vises på Arkitekturmuseet i sommer, i forbindelse med museets nylesning av Fehns i utstillingen ”Ode til Osaka”)

De 20 åra Fehn var professor ved AHO ga skolen et internasjonalt rennomme og endret nok den pedagogiske profilen i mer verks- og kunstorientert retning. Fehn underviste gjennom å vise husa sine, gjennom underfundige og for studentene uhyre inspirerende forelesninger, og ved relativt direkte tegnebordsundervisning.

Han var opptatt av hva tegninga faktisk sa og ikke hva studenten forsøkte å fortelle med ord. Den mye omtalte 1980-tallsgenerasjonen av Fehn-elever lærte om hus i landskap, romlighet og planprinsipper, tektonikk og de tok med seg en materialpalett.

Den viktigste arven dreide seg likevel om hele angrepsmåten på en byggeoppgave. De lærte å tolke programmet og tomta på en måte som er forpliktende for arbeidet med prosjektet; tilnærmingen er karakterisert som essensiell/konseptuell/fenomenologisk/ og dypt alvorlig. Alle disse begrepene er blitt brukt både om Fehns arbeidsmåte og hans virke som professor. Samtidig lærte studentene hva som kreves av konsekvens og gjennomarbeidingsgrad i et prosjekt. Disse normene holdes fast i Fehn-elevenes undervisning på AHO.

Aalto kastet gjennom sin dimensjon skygge over senere finsk arkitektur. Min oppfatning er at Fehn ikke har fungert lammende for skaperkraften i norsk arkitektur. Man kan si at han var med på å inspirere en ”skole” som først og fremst arbeidet med bygninger i landskap, konseptuelt og tektonisk, og det er i seg sjøl ikke problematisk.

Vanskeligere er alt som manglet, at det for eksempel ikke fantes norske arkitekter av Fehns kvalitet som var i stand til å bygge forbilledlig i en urban kontekst.

Dersom til sammen10 urbane bygninger av høy arkitektonisk kvalitet hadde blitt reist i de norske tettstedene som vokste fram på 1970-tallet, ville trolig både norsk arkitektur og norske tettsteder vært noe annet i dag. Det er unektelig et problem at hoveddelen av det som regnes som nyere kanon i norsk arkitektur i hovedsak forholder seg til busker og trær mens alle byggeoppgavene etter hvert er urbane.

Fehn videreførte også det som var en tradisjonell arkitektrolle der det nære forholdet mellom byggherre og arkitekt er en nøkkel for å oppnå kvalitet. Han var ”master-Builder” og fikk fram kunstverk som dokumenterte et entydig forfatterskap, men som er kritisert for å være statiske og ikke fungere godt nok som bruksgjenstander når programmer endrer seg.

I ettertid er det skapt en aura omkring mannen og om hvor langt han gikk både for å sikre det han oppfattet som nødvendig arkitektonisk kvalitet i prosjektene og for å sørge for at prosjektene ble presentert på måter som han kunne stå inne for.

De som nå strever for å oppnå kvalitet med utilgjengelige byggherrer og stivt regelverk kan sikkert lengte tilbake. Rollen som ”master-builder” synes nå reservert for den bittelille skala, til byggeoppgaver for svært rike private byggherrer, eller for det lett skrantende ikonbygg-markedet. Innenfor offentlig byggeri forsvares kun noen få svakt beskyttede kvalitets-bastioner. ”Utdatert, uproduktiv og ikke til etterfølgelse” er neppe et fullstendig feilaktig utsagn.

Men alle vet at arkitektur i dag sjelden er et enmannsverk, og vi vet at gjennomslag for gode ideer og løsninger krever argumentasjon og sosial intelligens. Trolig er det et langt større problem at arkitekter selger seg billig og viker på kvalitetskrav, enn at de tar en eneveldig rolle i prosjekteringsprosessen.