RKV opp til diskusjon #2: Foreligger det et arkitektonisk konsept for RKV?

Jeg skriver fire saker om regjeringskvartalet for Arkitektnytt. Første artikkel i serien, med tittel «Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?», ble publisert mandag 12.10. Denne teksten omhandler konsept, og neste artikkel diskuterer formidling. Den fjerde og siste vil ta opp spørsmålet om Y-blokken.

Mange synes å mene at den viktigste gevinsten av parallelloppdragene var at prosjektene dokumenterte hvordan man ikke burde bygge. Denne overfladiske konklusjonen er ikke operasjonell. I parallelloppdragene lå kimen til et godt arkitektonisk konsept. I Statsbyggs anbefaling til hvordan man bør gå videre er det vanskelig å få øye på dette konseptet.

«Kompakt og moderat» er ord Statsbygg bruker for å beskrive de prinsippene som foreslås lagt til grunn for det videre arbeidet med RKV. «Kjedelig» kommenterte Henning Kalland (CODE) som er leder for Rådet for Byarkitektur i Oslo til P2. Til Klassekampen uttalte kunsthistoriker Espen Johnsen (UiO) at forslaget framstår som visjonsløst:  «Når vi skal lage et Regjeringskvartal bør det åpnes for en overordnet ide som symboliserer noe ut over det rent pragmatiske og fornuftsbaserte.» I NRK (div. kommentarer og dagsnyttsendinger) synes det derimot å ha bredt seg oppfatning om at siden Stortinget og Slottet, og i for seg det meste av norske bygninger som symboliserer staten, er såpass smålåtne, må også RKV være lavmælt.  Regjeringens favorittord når den snakker om arkitektur er «nøktern», et ord som ble flittig brukt av i Rigmor Aaserøds tid og som Jan Tore Sanner nå har arvet. «Nøkternt» var enkelt sagt ytelsesbeskrivelsen for arkitektonisk kvalitet i programmet for parallelloppdragene.

De byformprinsippene som Statsbygg nå har konkluderte med, kan best forstås som en arealplan i tre dimensjoner, i motsetning til Kaland og Johnsens lesninger.  Planen klarlegger hvor det skal bygges og hvor det ikke skal bygges, hvilke bygninger som skal stå, hvilke av disse som skal brukes av departementene og hvilke som skal rives. Og like viktig: prinsippene for infrastruktur, gatebruk og sikkerhet. Så langt harde fakta og tydelige anbefalinger. Statsbygg velger også enkelte prinsipper for organisering som gir føringer for det videre arbeidet. De peker ut to hovedinnganger, en fra vest og en fra øst. Rekka av departementsbygninger mellom Møllergata og Grubbegata bindes funksjonelt sammen under bakken, og prinsippsnitt viser plassering av fellesarealer (samhandlingsarealer) og personalinnganger mot Grubbegata. Jeg velger å se forslaget til volumoppbygging kun som en illustrasjon. Hva slags by dette kan bli, er kun omtalt i generelle positive vendinger. Det samme gjelder byrommene. Intet sies om bygningstypologi. Hvordan skal disse noe amorfe kontorbygningene internt organiseres og formgis?  «Preget» som illustreres i perspektivene og som ledsager anbefalingene bør neppe tas helt alvorlig.

I parallelloppdragene kom de seks teamene etter min oppfatning (jeg må presisere at jeg her ikke snakker på vegne av Evalueringskomiteen som nå er historie) opp med to gode konsepter for organisering av helheten i RKV. Etter å ha vært innom en stor mengde alternative organisasjonsprinsipper og uttrykk, valgte MVRDV og deres samarbeidspartnere å foreslå et kvartal med H-blokken monumentalt plassert i en indre publikumstilgjengelig park. Gårdsrommet var ikke lukket, men knyttet til byen (R5, Deichmann) gjennom store åpninger i kvartalsveggen. Med Sverre Pedersens terminologi, som Helga Tvinnereims nylig utgitte biografi bør aktualisere, står H-blokken da i et «nordisk byrom». Til forskjell fra introverte og lukkete plasser sør i Europa, trekker det nordiske byrommet inn i seg både bykontekst og utsikt.

Konseptet kolliderte med programmet på viktige punkter, og dette kan illustrere det begrensete mulighetsrommet i parallelloppdraget. De fleste av forslagene (BIG, LPO, Snøhetta og til dels Asplan/Viak) tok utgangspunkt i Akersryggen. Arkitekturen i RKV bygget i disse forslagene opp om og vendte seg mot Akersryggen. Forlengelsen av ryggen ble til en stor park (Regjeringsparken) og H-blokken sto igjen solitært i parken. Ideen er tydelig både rent bymessig og arkitektonisk.

En av de store utfordringene ved å samle RKV på Hammersborg er de lokale konsekvensene for bydelen. Hva slags type by blir dette, og hvilke former for urbanitet kan bydelen gi rom for etter å ha blitt perimetersikret og transformert ved hjelp av et kolossalt monofunksjonelt program med åpningstid fra 8 til 17? Jeg leter etter sammenlignbare Oslobydeler. Kanskje universitetsanlegget på Blindern er en mulig illustrasjon, kanskje Rikshospitalet både på den tid da hospitalet var adgangskontrollert, og etter ombygging til boligområde?

Hammesborg/RKV blir ikke et myldrende sentrumsnært område på kveldstid. På grunn av den virksomhetskontrollen som vil være nødvendig, vil området heller ikke bli fylt av byfunksjoner. Det er ikke bare leieprisene som vil føre til at det blir langt i mellom overraskende detaljvaretilbud, kebabsjappene og massasjeinstituttene i RKV.  Men bymessig sett er dette faktisk helt ok. Bydeler har ulik rolle. RKV blir et institusjonsområde som man passerer gjennom. Et mer ”kontemplativt” byområde, har noen beskrevet det som. Regjeringsparken kan ses som en statens gave til byen, slik Slottsparken (og nå også Dronningparken) endte som offentlige byparker,  åpne, tilgjengelige, vakre og brukbare.

I en kronikk i Aftenposten i sommer skrev Jens Kvorning og undertegnete at parken iscenesetter Regjeringskvartalet og eksponerer det som et spesielt sted i byen. Den tildeler RKV betydning uten å gripe til tradisjonelle former for monumentalitet. Parken bringer byens dagligliv inn i et tett og avslappet forhold til regjeringsfunksjonene og viser RKV som et åpent og imøtekommende sted.

Da omtaler vi et arkitektonisk konsept som i tillegg til å ivareta symbolfunksjonen også ordner RKV om parken, viser respekt for den historien H-blokken bærer, og gir Trefoldighetskirken og Deichmann den verdigheten som Viksjø og Vegvesenet tok fra disse monumentene ved bygging av den andre etappen.

I sin anbefaling følger Statsbygg ikke denne idéen. De deler opp parken (begrepet Regjeringsparken er reservert for en grønn plett foran Deichmann) og bygger et digert hus i den. Konsekvensen er at man mister både et bymessig og arkitektonisk konsept.

Dersom dette grepet først og fremst er begrunnet pragmatisk, og er foreslått for å få plass til alle mann, hadde det vært bedre å øke utnyttelsen mellom Møllergata og Akersgata. Argumentasjonen kan også være antikvarisk, begrunnet med at den nye bygningen sammen med Høyblokken skal plasseres inn i en historisk kontekst og fungere som den andre og tredje fløyen av Stener Lenschow H-formede vinnerutkast fra den første konkurransen om Regjeringsbygning. Man ser da helt ser bort fra at Høyblokken er en modernistisk bygning som fortsatt bør settes inn i  et åpent modernistisk byromskonsept.

Muligens er Statsbygg og Nordics idé å overføre symbolfunksjonen fra parkgrepet til ett nytt arkitekturverk ved å gi plass for et ikon, symbolbygg eller et stykke antatt ikke-kjedelig signature architecture midt i parken, og ved siden av Høyblokken. Deretter kan arkitektene konkurrere om dette nye ikonet. Sett i forhold til det storslagne, symbolladete og ordnete parkkonseptet blir denne idéen triviell.

RKV opp til diskusjon #4: Y-blokka
RKV opp til diskusjon #3: Hva betyr en regjeringsbygning?
RKV opp til diskusjon #2: Foreligger det et arkitektonisk konsept for RKV?
RKV opp til diskusjon #1: Hvem skal ta ansvaret for arkitekturen?