Realitet og retorikk i de nye ’byene’

Med en arkitektkonkurranse har Oslo Kommune skutt Hovinbyen i gang. Når denne ’byen’ med 27.000 nye boliger nå skal planlegges, bør man unngå noen av de fellene som har vist seg under realiseringen av Fjordbyen.

Det har kommet mange fine nye steder langs vannkanten i Oslo, men det man ser svarer ikke alltid til det man forestilte seg og lovet befolkningen da Fjordbyen ble ’sjøsatt’. Det har blant annet vist seg at ’Fjordbyen’ først og fremst var en politisk merkelapp. De som kjøpte de nye leilighetene mener nok at de har kjøpt dem fordi de ligger i Bjørvika og på Tjuvholmen og Sørenga.

’Hovinbyen’ hører hjemme i samme kategori som ’Fjordbyen’, og hvis man spør taxisjåfører i Oslo hvor den ligger, kan de ikke svare.

Et troverdighetsproblem

I byutvikling er det ganske ofte tilfelle at språkbruk og visjoner skiller sig fra de synlige resultatene, noe som kan få alvorlige konsekvenser for troverdigheten av, og det offentlige engasjement i, fremtidens byutvikling.

Her har vi et av problemene med byutvikling i dag: Politikere og planleggere sier at de ønsker folkelig deltakelse i diskusjonen om byens fremtid, men det er få som engasjerer seg. Dette fordi de gamle industriområdene det er snakk om, som regel har få beboere fra før, og fordi utviklingen handler om forskjellige nyoppfunnede ’byer’, som ingen helt vet hvor er.

Den levende byen

Oslo kommune har et uttalt ønske om at Fjordbyen og andre nye byområder skal være levende og dynamiske bydeler for alle med en fin blanding av boliger, arbeidsplasser, butikker, ute- og kulturliv. Idealet synes å være byliv slik det arter seg i verdensmetropolene New York, London og Paris, og ønsket er at folk skal bo nær arbeidsplasser, skoler, butikker og så videre, slik at de kan gå eller sykle i stedet for at kjøre rundt i forurensende biler.

En av metodene for at oppnå et sammensatt byliv i disse nye ’byene’ er å blande boligtyper. I Fjordbyen var løftet å skape rimelige utleieboliger, men det ser ikke ut til at dette har hatt noen særlig effekt på boligprisene og den generelle sammensetning av mennesker som har råd til (eller interesse av) å bo på kaikanten.

Utover å skape alminnelig aksept for byutvikling i befolkningen, gjør ideen om de levende og befolkede byområdene det også enklere å selge arealene i Fjordbyen for skyhøye summer til eiendomsutviklere. Leilighetene kan selges mye dyrere hvis de, utover en flott utsikt, også har tilgang til levende byrom – i hvert fall i teorien.

Uansett hvordan man ser på det, medfører boligbygging på havnen en privatisering. Det kan godt være at beboerne på Tjuvholmen formelt sett tapte kampen om å forby kvelds- og nattbading rett under balkongene sine, men forbudsskiltet de satte opp står fremdeles, og de færreste vil nok være særlig komfortable med å bade under de skulende blikk fra rikmannsleilighetene.

Den utskjelte Barcode i Bjørvika ble opprinnelig kritisert for å sperre utsikten fra den bakenforliggende byen. Det har i ettertiden vist seg at bli et populært byikon som vi ser overalt i musikkvideoer og reklamer.

Kritikken burde i stedet ha stilt spørsmål ved forsøkene på å gjøre områder som egentlig er finanssentre mere spiselig for befolkningen ved delvis å brande dem som blandete byområder med boliger og gateliv. I dag ser vi at det kommer til å bo alt for få mennesker i Barcode til å skape noe som helst byliv, og det planlagte butikk- og restaurantstrøket gjennom bebyggelsen var allerede fra starten dømt til å være en ren fiksjon, hvis man vet bare litt om den måten butikker og cafeer faktisk forholder sig til byrommet på.

Ny retorikk

”Hovinbyen [skal] være selvforsynt med butikker, serveringssteder og servicetilbud, og fungere godt som et byområde i seg selv”, siger Oslo Kommune. Dessverre vet vi at sjansene for at folk kommer til at bo og arbeide i det samme lokalområdet er minimale – det er simpelthen ikke slik byer fungerer.

Det kan være flott og til og med nødvendig med visjoner for å skape konsensus om byutviklingene, men hvis de ikke realiseres innenfor rimelig tid, kan det oppstå mistanke om at de egentlig bare tjener til å dekke over en systematisk nedtoning og underkommunisering av eiendomsbransjens kommersielle logikk.

I utviklingen av Hovinbyen (og andre ’byer’) er det viktig at vi (politikere, byplanleggere, borgere, byforskere) husker å lære fra sist. Hva viste seg å holde stikk, og hva var retorikk som i virkeligheten fungerte som et røykteppe over harde og upopulære sider av byens vekst.

(For alle som ikke vet hvor Hovinbyen er: sett spissen av en passer midt i Økernkrysset, og tegn en sirkel på ca. 1,5 km.)